Bjørnstjerne og April
Tekst: Endre Ruset, Joakim Kjørsvik og Linn Wennersten
Illustrasjoner: Mari Watn
Kapittel 1
Det er lørdag formiddag. Bjørnstjerne er spent.
Han har på seg frakken og hatten med fjærpennen på. Det har samlet seg et hundretalls mennesker foran utescenen.
Endelig skal Bjørnstjerne lese diktet han har jobbet med de siste ukene. En stemme over høyttaleren roper ham opp.
Oppe på scenen bukker han dypt. Det er stille. Publikum sitter i taus forventning.
Men hvor er diktet? Bjørnstjerne leter i frakkelommen, i innerlommen.
Han finner fram den store lommeboka han har arvet etter oldefar. Diktet er borte!
Bjørnstjerne lener seg mot mikrofonen. «Unnskyld.» sier han. «Jeg finner det ikke!»
En summing går gjennom publikum. Bjørnstjerne svetter mens han leter febrilsk. Plutselig husker han!
Bjørnstjerne løfter på hatten, som om han hilser til publikum.
Hva er det som kommer susende ut som en vind? Tulipaner og krokus, fuglesang og barnelatter virvler i et kaos rundt Bjørnstjerne.
«Ikke nå, April!» utbryter Bjørnstjerne. Men det er for sent.
«Ropte du ikke på meg?» sier en ivrig stemme. «Nei, nei, nei» svarer Bjørnstjerne. «Jeg leter etter diktet mitt!».
April suser rundt ham, som en tornado.
Mikrofoner, reklameplakater, blomster og Bjørnstjernes frakk, alt flagrer rundt i lufta. Til slutt letter hatten fra Bjørnstjernes hode og
blåser av gårde.
«Å nei! Diktet mitt!» klager Bjørnstjerne. «Diktet?» spør April. «Hva med hatten?»
Bjørnstjerne tar seg til hodet. «Det kan ikke være sant! Hatten! Lykkehatten! Dikterhatten! Den magiske hatten med fjærpennen i!»
«Åh! Måtte du ødelegge nok en gang? Jeg lettet på hatten for å finne diktet, men da virvlet du rundt som en stormvind og blåste bort
både diktet og hatten». Bjørnstjerne er så sint at han roper høyt.
Salte vanndråper dusjer over Bjørnstjerne. April gråter.
«Nei, men lille April. Ikke vær lei deg. Jeg mente det ikke! Jeg skal finne både hatten og diktet.»
«Nei!» protesterer April. «Jeg skal finne dem! Se der! Damen som feier trappa! Hun har jo på seg hatt! Kanskje den er din?»
Oppe i trappa står en krokrygget, gammel dame og koster trappene med en sopelime.
«Så frekt!» stønner April! «Nappe til seg en annens hatt på den måten!»
Bjørnstjerne rister på hodet: «Hun skal få så hatten passer!!» De stormer mot den gamle tyven mens publikum sitter måpende igjen.
Kapittel 2
«Slipp kosteskaftet, du er avslørt!» kommanderer April. Den krokryggede dama snur seg sakte. Øynene hennes er som glassmaneter på
stranda. Hun snur seg mot dem og nesa er så lang at både Bjørnstjerne og April må dukke for ikke å bli slått over ende.
«Gi tilbake hatten!» sier April. «Vent nå litt.» sier Bjørnstjerne og peker på hatten som strekker seg mot himmelen.
«Er hun ikke litt vel høy i hatten?»
«Hva vil dere meg? Jeg er jo bare Belinda Bloksberg, en stakkars gammel heksekone ... jeg mener ekskone, til parkvesenets sjef ... og nå
står jeg – som stillingsbeskrivelsen sier - og børster løv etter nattens heksebål ... jeg mener ... St. Hans-bål.»
«April! Dette er jo en heksehatt. Den tilhører ikke meg» sier Bjørnstjerne. «Hva skal jeg gjøre? Jeg trenger både hatten og fjærpennen for
å dikte!»
Heksa avbryter; «Jeg så en mann kledd i svart, med hatt på hodet. Han klatret opp på et tak der borte ved rådhuset».
Bjørnstjerne og April myser mot takene.
Belinda Bloksberg sier surt: «Men nå er klokka fem – arbeidsdagen er over.» Hun skrever over sopelimen, som på en gyngehest.
Med sopelimen mellom beina løper hun bortover gata i små hopp. For hvert hopp, slipper hun en fjert mens hun roper: «Slutt å plage
meg! Dette er en heksejakt! Jeg har ikke stjålet noen hatt!»
April og Bjørnstjerne får øye på hattetyven langt der oppe på taket. Han ser ut som en levende skygge, der han balanserer langs
mønet som en svart katt.
«Vi må opp dit!» peker April.
«Nei, det tør jeg ikke,» sier Bjørnstjerne. «Jeg har en grusom høydeskrekk!»
«Ikke vær redd» sier April. «Jeg løfter deg opp»
Og før Bjørnstjerne vet ordet av det, sitter han og April ved skorsteinspipa på ett av byens høyeste tak
Kapittel 3
Den svartkledde mannen ser forvirret på dem. «Hvem er dere? To barn på byens tak? Hvor er mammaen og pappaen deres? Kom dere
ned! Her hører kun feiere og kråker hjemme»
De hvite tennene hans skinner som en måne i natta, under en buskete snurrebart. Ansiktet er dekket av sot. Bjørnstjerne får ikke fram
et ord. Han klamrer seg skjelvende fast til pipa.
«Haha, du blir ikke kvitt oss så lett! Gi hatten tilbake til Bjørnstjerne.» sier April.
«Hva snakker du om?» spør feieren. «Du har stjålet Bjørnstjernes hatt!» snerrer April.
«Det har jeg da aldeles ikke» protesterer feieren. «Denne hatten er min stolthet, den har gått i arv, fra mester til svenn. Hatten beskytter
mitt lyse hår. Håret mitt er hvitt, som ulla på et får». Feieren løfter på hatten og viser dem den lyse manken.
«Oi, beklager.» sier April med øynene nedslått.
Feieren triumferer, feiende flott: «Se der, ja! Nå har pipa fått en annen lyd!»
«Kanskje vi bare kan feie denne feiltakelsen under teppet?» stammer Bjørnstjerne og ser ulykkelig ut.
Feieren setter seg på pipa og tenner en pipe. «Det kan vi vel alltids. Det skal være høyt under taket, her oppe på taket», hoster han.
Bjørnstjerne får med ett øye på noe: «Men hva er det mitt øye skuer?»
Nede på torget står en ring av mennesker foran en skikkelse med gitar. En hatt! En hatt sendes rundt fra hånd til hånd. «Der har dere vel
hatten dere leter etter, tenker jeg! Den har oppstått fra asken til ilden» sier feieren. «Nå, pell dere vekk før dere får en pipekonsert!»
Han dulter borti April, som blir stående og vippe, før hun mister balansen og trekker med seg Bjørnstjerne ned gjennom skorsteinspipa.
«Herre min hatt. Vi faller gjennom pipa! Svart som natt!»
I en sky av røyk og aske, virvler Bjørnstjerne og April ut i Rådhussalen, gjennom rommet, de ruller ut av hoveddøra og dulter borti
føttene til en folkemengde ute på Rådhusplassen.
Inne i halvsirkelen står en underlig skrue. Det er den berømte gatesangeren Sara Sangria. Hun er midt i en låt, da April griper tak i den
svarte hatten som forsamlingen sender fra hånd til hånd.
Kapittel 4
«Gi oss hatten øyeblikkelig!» roper April. «Dette er bevismateriale.» Hun røsker hatten til seg og setter den på hodet til Bjørnstjerne.
Sedler og mynter raser ut fra den kjempestore hatten som rekker Bjørnstjerne til midt på leggen. Bare anklene og skoene stikker ut.
«April, jeg vet ikke om denne hatten er myntet på meg....» Bjørnstjernes stemme høres svakt inne fra hatten.
Sara Sangria river til seg hatten, før hun kaster seg over myntene og sedlene. «Selvsagt passer den ikke! Dette er en sombrero fra mitt
elskede Mexico! Ring los polizia! Jeg har blitt ranet av barnebanditter!»
«Nei, nei, nei! Du misforstår! Dette må jo være Bjørnstjernes dikterhatt!» avbryter April.
Men Bjørnstjerne rister bedrøvet på hodet. «Beklager Sangria. Dette er ikke hatten min. Vi skal ikke plage deg mer. Vi drar!»
Sangria freser tilbake: “Stopp en halv! Dere har ødelagt hele showet mitt og slipper ikke unna så lett! Du, Bjørnstjerne, kaller deg dikter,
har jeg hørt. Lag et dikt for oss her og nå, så får dere gå!»
Bjørnstjerne ser enda tristere ut. Han kan jo ikke dikte uten hatten og fjærpennen.
April iler fram for å hjelpe: «Jeg skal redde deg, kjære Bjørnstjerna mi!»
April tenker et øyeblikk og litt nervøs stotrer hun frem:
En gang for lenge siden, langt borte i det fjerne
Satt en ensom bjørn, alene på en stjerne.
Bjørnen tenkte stum: Kanskje hvis jeg synger
noen fine ord, får bjørnepelsen vinger?
Bjørnen sang og prøvde dra avsted.
Men ingen vinger vokste. Bjørnen falt ned.
Adjø Bjørn.
Ingen applaus.
«FOR NOE ELENDIG VÅS!» utbryter Sara Sangria. «Skal dette være en Aprilsnarr? Kom dere av sted!»
En dusj av sjøsprøyt treffer Bjørnstjerne på ny.
«Ikke gråt, April. Jeg synes du var veldig flink, jeg.» Bjørnstjerne legger hånden rundt April og sammen går de slukøret bort fra torget.
«Jeg gir opp!» sier Bjørnstjerne. «Min forfatterkarriere er lagt i grus, alt håp er ute. Uten hatt: Ingen fjærpenn.
Ingen fjærpenn: Ingen dikt. Talentet mitt renner ut i sanden».
«Tvert imot!» sier April og peker. «Det renner ut i elva!»
Kapittel 5
Bjørnstjerne ser mot elva. Der flyter det en hatt, forbi kinoen og politistasjonen og ut på fjorden.
«Hva skal vi gjøre?» jamrer Bjørnstjerne. «Vi må få tak i hatten, men jeg kan ikke svømme».
«Fortvil ikke. Overlat dette til meg» sier April.
Hun blåser seg opp til en stor virvlende vårvind som skaper en malstrøm i vannet. Hatten driver inn mot land.
Idet Bjørnstjerne løfter den fuktige tøybiten, dukker et bustete lite hode opp.
«Har du en ostebit? Har du en kjeks? Til en rotte på rømmen: Riminus Rex?» Rotta Riminus Rex strekker ut ene labben for å hilse.
«Hva gjør du med hatten til Bjørnstjerne?» spør April.
«Nei, dette er nok ikke Bjørnstjernes hatt!» svarer Riminus. «Dette er min livbåt. Jeg kom hit til byen som skipsrotte og ville på
sightseeing til toppen av fjellet. Men der oppe kom det en hund og jeg skvatt. Og så kom det en rev og jeg løp.
Og så kom det en hauk og jeg skrek! Og så kom en katt og jeg fikk fnatt og datt ned i en hatt som kvelva ut i elva.
Og nedover elva føk jeg. Gjennom kulper og fossestryk, nesten sjøsyk. Mens jeg klamret meg fast i all hast i hattebremmen. Etter hvert
ble heldigvis elva roligere. Nå skal det bli godt å komme seg på lugaren, drikke litt rom og fyre opp sigaren».
Rotta hopper ned på bakken, løper langs havna og opp ankerkjettingen til Hurtigruta mens Bjørnstjerne står igjen med den dryppende
hatten i hendene. «Denne hatten er jo ikke min!»
«Hallo!» sier rotta. «Apropos! Det er en skikkelse med medalje på brystet og striper på skuldrene som styrer hele skuta. Hun er kaptein
på Hurtigruta. Hun har uniform på kroppen og en staselig hatt helt oppe på toppen. Den er så flunkende fin. Kan det være HUN som har
hatten din?»
Kapittel 6
Oppe på båten skimter de en silhuett med hatt.
«Kom! Vi har ingen tid å miste» roper April. «Vi må få tak i hatten din før den forsvinner på de syv hav. Da finner vi den aldri igjen!»
De sprinter opp landgangen og tar heisen til topps Inne i styrhuset får de øye på kapteinen.
«Oi oi oi! For et staselig syn!» utbryter Bjørnstjerne.
«Det der er ikke en hvilken som helst kaptein», hvisker en av matrosene. «Det er selveste Kapriosa Cruise, havets hertuginne!»
Kapriosa står ved roret. Det flommende svarte håret hennes bølger mot skuldrene. Fra munnen blinker det i en gulltann og på skulderen
sitter det en papegøye.
«Sjørøvere!» roper papegøyen. «Splitte mine bramseil. Stopp de landkrabbene!»
Matrosene kommer til unnsetning og griper tak i Bjørnstjerne og April. På toppen av hodet til kapteinen troner en skinnende marineblå
hatt. Bjørnstjerne svelger skuffelsen nok en gang. Heller ikke denne hatten er hans. Men April vil ha en nærmere titt. Hun svinger seg i
et håndtak like ved kapteinens hode for å undersøke hatten nærmere.
“Tuuuuuuut!!” Hele båten rister av den voldsomme lyden og skipshornet vekker de tyske pensjonistene midt i middagsluren.
I restauranten går tallerkener og glass i gulvet med et knas.
«Ligg unna hornet mitt!!» skriker Kapriosa og papegøyen i kor.
Bjørnstjerne sukker. «Jeg gir opp, igjen»
April ser troskyldig på Bjørnstjerne: «Hva galt har jeg gjort, nå da?»
«Matroser!» brøler Kapriosa Cruise. «Sett disse blindpassasjerene på land umiddelbart, før jeg kjølhaler og stopper dem ut!»
Matrosene griper Bjørnstjerne og April og bærer dem ut på havna med papegøyen kaklende over hodene deres.
Da Bjørnstjerne kommer til seg selv er April sporløst forsvunnet.
Kapittel 7
Bjørnstjerne gnir seg i øynene. Hva er det han ser? En mann i kjole og hvitt, og med hatt på hodet.
Mannen kommer vandrende bortover kaia.
«Denne gangen må det vel være min hatt» sukker Bjørnstjerne. «Unnskyld meg! Kunne jeg ha få tatt en nærmere titt på hatten din?»
«Selvsagt! Kim Salabim er mitt navn. Jeg vandrer her på Molde havn. Jeg har vært ombord og hatt et trylleshow. Men jeg tryllet bort en
liten puddel! Derfor fikk jeg sparken. Nå må jeg sove på en benk.»
«Er du sikker på at hatten er din? Den ligner på min.” spør Bjørnstjerne.
«Ja, det kan jeg bevise. Dette er nemlig en tryllehatt» sier Kim Salabim.
«Se – nå skal jeg trekke en hvit kanin ut av den.» Kim Salabim strekker ene hånda dypt ned i hatten. Og opp trekker han – ikke en hvit
kanin – men selveste April.
«Titt tei!» sier hun. «Hvem er du?» sier Kim.
«Hvem er du?» sier April.
«Hvem er jeg?» sier han.
«Ja, det kan du spørre om» sier April.
«Kom, la oss gå» sier Bjørnstjerne.
Tryllekunstneren klør seg i hodet, vrir og vender på hatten, lener seg fram for å se hva som gjemmer seg, leter etter de hvite kaninene.
Han kryper lenger og lenger inn i hatten på leting etter kaninen, helt til hele han er ute av syne.
Hvor ble han av? April og Bjørnstjerne forsøker å løfte tryllekunstnerhatten, men den er for tung.
«Hva skal vi gjøre nå, sier Bjørnstjerne». Og for første gang virker selv April å ha gitt opp.
«Jeg vet ikke», sier hun. Kanskje vi rett og slett må tømme sparegrisen og ta oss en tur til Jørgen Hattemaker?»
I det samme hører de en velkjent, knirkende stemme som ler en hes latter over hodene deres.
Kapittel 8
Bjørnstjerne og April ser Belinda Bloksberg gå inn for landing.
«Jeg synes vi skal undersøke den heksa en gang til» sier April. «Gå den heksehatten litt ekstra etter i sømmene. Kom!»
Bjørnstjerne forsøker så godt han kan å følge Aprils virveldans gjennom gatene. Snart kan de høre heksas hostende latter som nærmer
seg.
«Hvorfor er du så glad?» spør April.
«Å? Er det de to små detektivene igjen? Har ikke en heks ... jeg mener eks, lov til å være glad?»
«Har du lært deg å fly?» spør April.
«Jeg har alltid kunnet fly» sier heksa.
«Nei, det kunne du slett ikke da du fjertet bortover gata her for noen timer siden».
«Vel... jeg måtte bare fylle på litt heksebrygg, jeg mener drivstoff».
«Å? Så du er en heks?» sier April.
«Vel, kjært barn har mange navn» sier Belinda Bloksberg. «Alt jeg trengte, i tillegg til froskelår og katteøyne, var en ørnefjær til
heksebrygget mitt, så var jeg oppe på sopelimen igjen».
«Ørnefjær – det var det jeg visste!» utbryter April og blåser ut en vårvind. Heksehatten seiler gjennom lufta.
«Se der!»
På hodet under hatten har heksa en annen hatt.
«Hatten min!» roper Bjørnstjerne og kaster seg over den, før den rekker å blåse bort igjen. «Sannelig min hatt! Det er hatten min!»
«Din tyv!» roper April.
«Jeg er ikke noe tyv! Jeg trenger ikke hatten din. Alt jeg trengte var den magiske ørnefjærpennen»fnyser Belinda Bloksberg.
«Hva med diktet mitt? Det geniale diktet?» gråter Bjørnstjerne.
Heksa hopper opp på sopelimen og flyr av sted, i en vrimmel av promp og flaggermus, mens hun roper: «Diktet brukte jeg som
lommetørkle. Ha ha ha!!»
«Herre min hatt, fjærpennen er borte! Og diktet!» hulker Bjørnstjerne. «Uten pennen kan jeg ikke skrive! Hvordan skal jeg nå få fortalt om
den vidunderlige Sara Sangria, Riminus Rex og elveturen i hatten, havets hertuginne og tryllekunstneren som tryllet bort seg selv?»
April ser forbauset på Bjørnstjerne. «Men der er jo løsningen! Opplevelsene dine har du alltid med deg, de kommer ikke fra hverken
fjærpenn eller hatt!»
«Mener du det, April?»
«Selvsagt, det du skriver kommer fra hjertet ditt, Bjørnstjerne!»
«Sannelig min hatt! Du har rett!»
April ser ned i bakken. «Så du er ikke sint på meg? Fordi jeg blåste vekk hatten?»
Bjørnstjerne legger armen om Aprils skulder.
«Selvsagt ikke. Jeg velger meg alltid deg, April. Fordi du stormer og feier, og viser meg nye, spennende veier. Selv om du er vimsete så
hatten flyr, får du meg alltid med på nye eventyr».
«Å, det var godt å høre, Bjørnstjerne. Men nå er jeg grusomt sliten i beina, kanskje du kan bære meg et lite stykke?»
«Selvsagt, April, hopp opp i hatten, så drar vi hjem og skriver ned fortellingen vår».
HVEM STJAL BJØRNSTJERNES HATT? Send svaret til post@bjornsonfestivalen innen 1.11.2021 og bli med i trekningen av fine premier.
