Aktører

- Europafedrene ville snudd seg i graven!

Klare for debatt:  Panelet på Europaseminaret i Teatret Vårt. F.v. journalist og forfatter, Sten Inge Jørgensen, professor i statsvitenskap, Øyvind Østerud, professor i sosialantropologi, Unni Wikan og forfatter Edvard Hoem. Debatten ble ledet av Christian Borch. Alle foto: Sven Erik Skarsbø.

Klare for debatt: Panelet på Europaseminaret i Teatret Vårt. F.v. journalist og forfatter, Sten Inge Jørgensen, professor i statsvitenskap, Øyvind Østerud, professor i sosialantropologi, Unni Wikan og forfatter Edvard Hoem. Debatten ble ledet av Christian Borch. Alle foto: Sven Erik Skarsbø.

Fem ekstra benkerader i salen måtte til for å gi plass til alle publikummerne på vårt Europaseminar, "Hvor går Europa?" i Teatret Vårt torsdag.

Bjørnsonfestivalen har i år tre hovedtemaer; mennesket og naturen, Europa og Tyskland. I en tid preget av kriser og mennesker drevet på flukt, var det svært aktuelt da Christian Borch, tidligere utenriksreporter, nyhetsanker, journalist og forfatter, torsdag kveld sto på scenen i Teatret Vårt for å lose publikum gjennom en to-timers debatt om Europas fremtid. Han ledet sitt kompetente debattpanel, bestående av forfatter Edvard Hoem, professor i sosialantropologi Unni Wikan, professor i statsvitenskap Øyvind Østerud og journalist og forfatter Sten Inge Jørgensen.

- Europavisjonen er inne i et paradigmeskifte, sier Edvard Hoem.

- Europafedrene, som Spinelli, Monnet og Churchill, ville nok snudd seg i graven om de hadde sett hvilken tilstand Europa er i i dag, tror Øyvind Østerud. 

Drømmen om Europa
Unni Wikan, som har tilbragt mye tid i Midt-Østen, er klar på at mediene formidler et, i beste fall, skjevt bilde av flyktningkrisen, men også av muslimer generelt. Videre forteller hun at mange av flyktningene som når Europas grenser, ikke er blant de fattigste i samfunnet.

- Majoriteten av dagens flyktninger er primært menn, mellom 15-27 år. De kommer fra steder som ikke praktiserer demokrati og å komme til Europa er en helt ny opplevelse for dem. De har andre utfordringer enn oss og de flykter, ikke fordi de vil, men fordi de har behov for beskyttelse. Det er enkelte som reagerer på at mange av menneskene som er drevet på flukt, faktisk har penger. Likevel er ikke det så rart - de fattigste må jo naturlig nok bli igjen i sine hjemland, ettersom prisen er svært høy for en billett på de overfylte og livsfarlige båtene til menneskesmuglerne, sier Wikan, før hun fortsetter,

- Det er viktig og huske at det ikke er en flyktningstrøm som nå ankommer Europa; det er mange, ulike individer. Det er viktig at vi respekterer dem!

Tysklands rolle
- Da Angela Merkel åpnet Tysklands grenser, trodde hun nok at flere av Europas land ville følge deres eksempel, men det viste seg at få gjorde nettopp det. Hun ønsket derfor videre at land skulle ta inn kvoter med flyktninger, at de enkelte landene skulle ta inn et vist antall flyktninger hver, sier Østerud.

- Men det mange ikke tenker på angående flyktningene, er at de er enkeltpersoner som har sin egen vilje. Vi kan ikke diktere hvilke land de skal dra til, ettersom de ikke lenger kan bo i sine hjemland, er det kanskje bestemte land de ønsker å bosette seg i, som de har tro på og kan se seg selv trives i, sier Wikan.

- Det som er spesielt i Tyskland, er hvor godt de har lykkes med integreringen. De har desentralisert krisen, altså den styres lokalt, ute i distriktene. Tyskland har en av de mest stabile økonomiene i Europa og selv om de har tatt i mot godt over 1 million flyktninger, går de fortsatt med flere millioner i overskudd, sier Østerud.

- Tyskland er generelt forskjellig fra de fleste landene i Europa. I tillegg til sin stabile økonomi, er mange av toppolitikerne de samme som for 20-30 år siden. Det er ikke uten grunn til at Tyskland på mange måter har blitt Europas navle, sier Jørgensen.

- Tysklands makt kommer ikke an på hva de gjør, men hva de andre ikke gjør, sier Østerud.

Økende frykt og arbeidsløshet
I takt med strømmen av flyktninger, kan det også virke som at det har blitt en økende tendens for fremmedfrykt.
- Mediene fremstiller muslimene som gruppe feil. Man blir jo skremt av det man ser i nyhetene, men det er jo menneskene i Midt-Østen som utsettes for flest terrorangrep, også av sin egen regjering. De som er med i terrorgrupper som IS, bør først og fremst regnes som ekstremister, heller enn muslimer, sier Wikan.

- Den arabiske våren ble jo startet av unge muslimer fra middelklassen. De hadde høyere utdanning og var vestligorienterte, men fant ikke arbeid i de arabiske landene. Det er jo heller de usikre og lavt utdannede som støtter opp om de radikale, sier Østerud.

Hva tror dere skjer i morgen? Hva vil skje med Europa, nå rett rundt hjørnet i vår nærmeste fremtid?, vil Borch vite. Klokken er nå blitt 19.12 og panelet har tilmålt tid for å få frem sine siste meninger før Borch erklærer debatten som over.

- I de fleste land er det et stort flertall for å fortsette de enkeltes medlemskap i EU. Denne krisen er først og fremst et resultat som følge av at nasjonalstatene ikke har gjort jobben sin. Dette er en suksessiv fortelling om kriser og at det har vært for høye ambisjoner. Dette har ført til splittelser blant befolkningen, sier Jørgensen.

- Det er ikke tvil om at de i samfunnet som er vanskeligst stilt, føler seg mest forlatt av regjeringene. Det er i det hele tatt større sosiale motsetninger enn tidligere og skylden sitter hos politikerne som ikke klarer å komme sammen for å løse Europas problemer, sier Østerud.

- Som jeg sa tidligere, begynner denne situasjonen å bli lik situasjonen i Midt-Østen. Det må gjøres tiltak for å reetablere tilliten til EU. De har sviktet de svakeste i samfunnet. På arabisk er ordet "politiker" et skjellsord og om vi fortsetter sånn som nå, er det nok ikke lenge til det blir det her også, sier Wikan.

- Hva med deg, Hoem, tror du Bjørnson ligger konstant og roterer i graven grunnet tilstandene i dagens Europa?, sier Borch. Publikum i salen ler.

- Jeg tror det er vanskelig å si nøyaktig hva han ville tenkt, men han hadde nok ikke vært fornøyd. Jeg tror at krisene har en tendens til å hekte seg sammen, avle hverandre og at en krise fører den neste med seg, sier Hoem.


Tekst: Sunniva Nerbøvik
Bilder: Sven Erik Skarsbø

Naturen er en mangelvare

Professor i biologi, Dag O. Hessen mener at det er stor verdi i den urørte naturen. Foto: Sven Erik Skarsbø

Professor i biologi, Dag O. Hessen mener at det er stor verdi i den urørte naturen. Foto: Sven Erik Skarsbø

I torsdagens folketale oppfordret professor i biologi, Dag O. Hessen, folk til å ikke undervurdere naturens verdi.

En turistbuss kjørte engang gjennom Valdres da turguiden plutselig ba bussjåføren stoppe. Sjåføren, som selv var fra Valdres, skjønte ikke hvorfor guiden ville stoppe nettopp der, hvor det ikke var noe spesielt å se.
- Why do you want to stop here? There's nothing to see here, spurte sjåføren.
- Well, that's the thing - we haven't seen 'nothing' before, sa guiden.

Biolog, Dag O. Hessen, er ikke i tvil om at naturen er viktig for menneskene. Han stiller seg uforstående til hvorfor noen synes det er en god idé å kutte navlestrengen fra naturen når vi er helt avhengig av den.

En kostbar seier
Han mimrer tilbake til da han i sin ungdom besøkte fuglefjellet på Runde. Da de kom frem til fjellet ble de møtt av et orkester. 200 000 hekkende krykkje, den største bestanden av skarv i tillegg til havsuler og lundefugler spilte for den unge biologspiren. Da han i fjor dro tilbake, sammen med sin sønn, var det stille. Kun lundefugler og havsuler hadde holdt stand mot naturen.

- På mange måter har vi "seiret" over naturen. Det er nå kommet til et punkt hvor vi må beskytte naturen fra oss, heller enn å beskytte oss fra den. Natur har i dag blitt en mangelvare, sier Hessen. Han nevner videre den betydelige nedgangen i biebestanden og hvordan det er et eksempel på hvor avhengige menneskene er av naturens hjelp.

Pollineringsindustri
- Uten biene, vil vi muligens bli tvunget til håndpollinering av for eksempel frukt og grønt. Hvis vi kunne satt et beløp på pollineringsindustrien, er den verdt omtrent € 150 millioner. Jeg hørte en gang om en kaffeplantasje, som i midten hadde en liten skogteig. Eierne ville gjerne hogge alle trærne på denne skogteigen, for å kunne utvide plantasjen. Heldigvis var det en gjeng med biologer tilstede som bestemte seg for å ta en nærmere titt på denne lille ansamlingen med skog, for å se hva som fantes der før de hogde det ned. Der fant de en bestand med villbier, som faktisk pollinerte hele kaffeplantasjen og uten dem hadde verdien på plantasjen vært lik null!, sier han.


Tekst: Sunniva Nerbøvik
Bilder: Sven Erik Skarsbø

Et møte med Kjell Westö

Kjell Westö i samtale med Synnøve Haga under "Møte med Kjell Westö" i Teatret Vårt onsdag kveld. Foto: Sven Erik Skarsbø.

Kjell Westö i samtale med Synnøve Haga under "Møte med Kjell Westö" i Teatret Vårt onsdag kveld. Foto: Sven Erik Skarsbø.

Onsdag kveld var det duket for forfattermøte med Kjell Westö i Teatret Vårt. Westö, en finlandsvensk forfatter, er regnet som en av Finlands fremste samtidsforfattere og vant Nordisk råds litteraturpris i 2014 for sin siste roman, Svik 1938.

Den kjedelige sannheten
Han startet sin karriere som journalist, men opplevde at det var vanskelig å hele tiden skulle rapportere sannheten.

- Under intervjuer, mens jeg lyttet til svarene på mine spørsmål, husker jeg ofte at jeg tenkte "Om han bare hadde sagt noe annet i steden, hadde dette vært mye mer spennende å skrive om". Jeg følte at det var vanskelig å ikke lyve - jeg ville fortelle gode historier heller enn sannheten, sier han til latter fra salen.

Kjærligheten til Helsingfors
Han debuterte i 1986 med diktsamlingen Tango Orange og har senere utgitt både novellesamlinger og flere romaner. Videre oppnådde han stor suksess med bokserien om Helsingfors, satt til tidlig 1900-tallet.

- Flere av bøkene dine finner sted i Helsingfors, hva er det med deg og denne byen?
- Jeg har et helt spesielt forhold til Helsingfors. Da jeg vokste opp, var familien min fattig og vi flyttet ofte; fra leilighet til leilighet og fra bydel til bydel. Min far jobbet mye og var den første i vår familie til å gå på høyskole. Jeg er den første i familien som er født i Helsingfors og min kjærlighet til byen skinner gjennom i bøkene mine. Men jeg har lovet mediene i Finland at det skal komme en roman hvor Helsingfors ikke er nevnt med ett ord, men jeg jobber fremdeles med den saken, sier Westö.
- Finske medier spekulerer i om Helsingfors var den egentlige hovedpersonen i boken min Der vi engang gikk

Antatt høydepunkt
- Hvorfor er romanen satt i 1938? Hva fikk deg til å velge nettopp dette året?
- Når jeg skulle skrive denne boken, visste jeg at den måtte være enten før 1939 eller etter 1945, altså før eller etter andre verdenskrig. Krigen er en sår tid i min familie, ettersom at jeg mistet både min morfar og farfar. Tanken var i utgangspunktet å skrive boken til året 1939 og at den skulle bli avsluttet på morgenen 30. november, en dato alle i Finland kjenner godt til, da dette var dagen Sovjetunionen angrep landet. Jeg hadde sett for meg at boken skulle gå over en tidsperiode på 18 måneder, men oppdaget at dette ble for lang tid i forhold til hvordan jeg hadde tenkt å skrive boken, forklarer han og sier videre at han har en fascinasjon for mennesker som ble født tidlig på 1900-tallet.
- Før de fylte tjue år, startet første verdenskrig og før de rakk å fylle 40, var andre verdenskrig et faktum. Tenk å leve under både Hitler og Stalin!

- Hvordan opplevde du det å få Nordisk råds litteraturpris?
- I Finland finnes det utrolig mange gode bøker og ser man lengre, til resten av Norden, er det enda flere. Jeg ble utrolig glad over å motta en slik pris. Samme kveld som jeg mottok prisen, lå jeg i sengen på hotellrommet mitt og tenkte at dette sannsynligvis var høydepunktet i min karriere og at herfra går det bare nedover, smiler Westö.


Tekst: Sunniva Nerbøvik
Bilder: Sven Erik Skarsbø